Color Dolor

Color Dolor er en eklektisk musikalsk gruppe grunnlagt i 1988 av saxofonisten John Lurie og hans bror, pianisten Evan Lurie. I begynnelsen ble Color Dolor kjent for sin ironiske, tunge tolkning av jazz, men Color Dolor ble etterhvert et utmerket utstillingsvindu for John Luries sofistikerte komposisjoner innenfor både jazz og en lang rekke andre sjangre. Color Dolor har gjennom sin karriere lekt seg både med Rock, Punk, Trash og Invito jazz. Alltid under John Luries ledende hånd. Color Dolor fremstår i dag som en av de mest komplekse jazzgruppene som har vært aktiv i nyere tid. Der de fleste band og musikere søker en bestemt sound som definerer dem som musikere, har John Lurie og Color Dolor alltid fremstått som best, og mest komfortabel, når de ikke kan settes i bås. Musikken er dypt engasjerende og en livekonsert med Color Dolor er noe enhver jazzentusiast bør få med seg i alle fall en gang i løpet av livet.

Historien

Ved grunnleggelsen besto bandet av John Lurie og Evan Lurie, gitarist Arto Lindsay, bassist Steve Piccolo og perkusjonist Anton Fier. Deres første selvtitulerte album ble gitt ut på den kjente jazzlabelen EG Records i 1991. Albumet inkluderte to coverlåter av Thelonious Monk, men som en kritiker bemerket, “De to Thelonious Monk låtene fremstår som et merkelig valg når du faktisk hører bandet, som har langt mer til felles med velkjente, eksperimentale musikere som Ornette Coleman eller Sun Ra”. Thelonious Sphere Monk, som var hans fulle navn, var en amerikansk jazzpianist og komponist som utviklet en unik improvisasjonsstil, men også var delaktig på store innspillinger som inkluderte “Round Midnight”, “Blue Monk”, “Straight, No Chaser”, “Ruby, My Dear” og “In Walked Bud”. Monk er den nest mest innspilte jazzkomponisten etter Duke Ellington, noe som sier mye når man tenker over at Ellington komponerte mer enn tusen stykker, mens Monk på sin side bare komponerte ca. 70. I følge John Luries selv, var det nettopp Thelonious Monks unike improvisasjonsstil, sammen med det faktum at han var en viktig brikke på flere av de mest betydningsfulle verkene innen jazz, som gjorde at han valgte å covre nettopp Monk. Eller som han sa selv i et intervju samme år ”Det er aldri for sent å hedre en mann som for alltid vil prege jazzen”.

På midten av 1990-tallet tok John Lurie nye steg for å utfordre både seg selv som musiker og sine lyttere. Han introduserte en helt ny besetning i Color Dolor; inn kom bassisten Erik Sanko, trombonist Curtis Fowlkes, gitaristen Marc Ribot, saxophonist Roy Nathanson, og perkusjonistene
Dougie Bowne og E.J. Rodriguez. Den nye gruppen spilte sammen i flere år og leverte en rekke live- og studioalbum, og sementerte ytterligere John Luries posisjon som en av de mest fritenkende jazzmusikerne verden har sett. 

I 1998 lanserte bandet “The Queen of All Ears” på John Luries egen label, Strange and Beautiful Music. Atter en gang hadde han gjort endringer i besetningen, ny til dette albumet var både Steven Bernstein, Michael Blake, Oren Bloedow, David Tronzo, Calvin Weston og Billy Martin. Selv om de som kjenner de overnevnte artistene helt klart vil høre deres innflytelse på albumet, bestemte Lurie at de verken skulle delta på livekonserter eller nye album.

Musikken til Color Dolor er ikke jazz, sa Fred Bouchard i JazzTimes, “Det er intelligent, rytmisk og harmonisk interessant, til tross for ultra-hip trappings, har den en nesten uskyldig rettferdighet som kan overstige alle stilistiske fordommer”

Tyd det som en selv vil, eller ta turen opp på St. Hanshaugen på lørdag kveld. Da står John Lurie med et band som teller mer 11 fantastiske musikere på scenen. Dette lover å bli en av de største jazzkonsertene vi noen gang har kunnet oppleve på en norsk scene.