Wolfram Trio er en relativ ung norsk jazzgruppe som finner det meste av sin inspirasjon i akustisk frijazz, samt mer moderne, improvisert jazz. Ifølge bandets medlemmer er deres store helter blant annet Albert Ayler, Peter Brötzmann, Evan Parker og Barry Guy. Selv om de henter inspirasjon fra store, gamle mestere innen faget betyr ikke det at de ikke har klart å skape sin egen originale lyd. Wolfram spiller improvisert musikk, og resultatet har ofte en tendens til å være spontan, fryktløs og eksplosiv. Her har man med musikere å gjøre som ikke er redd for å la musikken lede dem på avveie og tilbake igjen. Når man hevder å finne inspirasjon i så pionerende arbeid som det saxofonisten Peter Brötzmann og Evan Parker i sin tid utførte, vil mange forvente å høre klare likhetstrekk, men Wolfram Trio viser ingen åpen ærbødighet til disse innflytelsesrike forfedrene, og de prøver heller ikke å etterligne deres personlige artikulasjoner.

Historien

Wolfram Trio ble grunnlagt i sitt nåværende format i 2008. Selv om alle musikerne i bandet alle er under 30 år har de traktert sine instrumenter i mange år. Halvor Meling plukket opp sin første saksofon i alder av 9 år og Jan Martin Gismervik fikk sitt aller første trommesett da han var beskjedne 6 år gammel. Fredrik Luhr Dietrichson var på sin side treg ut av startgropen, i alle fall i forhold til sine to kolleger, for han startet ikke med bassgitar før han overtok sin fars gamle bass da han var 14 år gammel. Selv om trioen har kjent hverandre i en årrekke og opptrådt sammen i en rekke ulike band og prosjekter, var det ikke før 2008 at de bestemte seg for at tiden var kommet for å presentere en ny jazztrio på den norske musikkscenen.

Frijazz til folket

Dette “slagordet” beskriver best den rollen Wolfram Trio har, og ønsker selv å ha, innen jazzen. Der mange musikere søker et bestemt uttrykk og tilhørighet, lever trioen opp til sitt rykte som et av de mest fremoverlente, norske frijazz-grupper gjennom tidene. På deres første album med tittelen “Wolfram”, presenterte musikerne fra Oslo seg som energiske, kompromissløse improvisatører. Nå kan man kanskje si at det de gjør har det blitt omarbeidet mange ganger og på utallige språk, men de bør gis gehør for at de plukker opp der andre musikere slapp. Wolfram Trio leter kontinuerlig etter et nytt uttrykk, noe som gir musikken deres en meget individuell form. Sangene på deres debutalbum er nytenkende, eksplosive og tilfører jazz noe mange mener har manglet i en årrekke; frijazz helt og holdent uten regler og rammer. Et uttrykk kun yngre fritenkende musikere kan levere.

En konsert med Wolfram Trio er som å overvære oppføringen av en vegg av mosaikk. En multifarget mosaikk som strekker seg til en annen dimensjon, lekende, full av humørsvingninger og overveldende stimulerende for alle sanser. En Wolfram Trio konsert er en kontinuerlig kjede av kontraster. Når man ser på dette som en helhet, vil man kunne følge jazzen gjennom historien, og kjenner man sin historie, kan man ikke annet enn å la seg bergta av disse unge fritenkende musikerne fra Norges hovedstad. Det er ingen klar leder i denne trioen. På noen av sporene høres det ut som om alle tre tvinger sine egne travle og stae ideer gjennom en hektisk improvisasjon i søken etter en felles lyd. På andre spor kan det være en av dem som setter det rytmiske rammeverket eller den ledende lyden. Denne trioen overrasker ofte med nesten stille og svært delikate improvisasjoner, hvor hver lyd bærer en langt større betydning enn forventet.

Match and Fuse gleder seg stort til å presentere publikum for denne nytenkende trioen fra Norge.